Un país de sol, para los ricos como yo

Paa en provisorisk internettkafe sitter jeg naa i Livingston, Guatemala, siste stopp foer vi krysser grensa til Honduras. Den hoeyre armen min svir av solbrenthet etter aa ha vaert litt overmodig i sola i loepet av baatturen til Livingston, og temperaturen er hoey. Jeg og Ove kom hit i dag, etter aa ha sovet ei natt i Rio Dulce, paa et lite hotell fullt av eldre tyskere, midt inn i jungelen noen hundre meter inn ei elv med baat. Hotellet var eid av sveitsere, og det virket som om det var et samlingssted for folk som ville prate tysk. Jeg og Ove fant oss likevel noen aa prate engelsk med, i tillegg til aa bli bekjent med hotellets maskott, en liten honningbjoern. Paa baatturen til Livingston hadde jeg haapet aa se noen sjoekyr, som innsjoen og elva vi kom fra er kjent for aa ha mange av, men fikk hoere at de var vanskelige aa se med mindre man dro tidlig om morgenen, vel, vel, jeg overlever. Til Livingston kom vi i dag med eneste forhaandskunnskaper om plassen at her lever mange etterkommere fra Afrika, som ble sendt til Amerika som slaver, og overlevende emigrerte fra Honduras nordover og slo seg ned blant annet her og i store deler av kysten i Belize. De kalles Garifuna, og prater i tillegg til spansk et eget spraak, som er en blanding av mange spraak, blant annet fransk og noen karibiske spraak. Da vi var ute og spaserte i hovedgata, ble vi moett av Polo, en gammel, svart mann som vi kom i prat med da han stirret paa t-skjorta mi med bilde av Jimi Hendrix. Det viste seg at han, med hjelp av en norsk antropologiprofessor som hadde kommet til Livingston paa nittitallet, hadde startet et senter for mat- og skolehjelp til Garifuna-barn i Livingston. Han insisterte paa aa vise oss ''the real Livingston'', og tok oss med paa en gratis guida tur gjennom de fattige, svarte nabolagene og sammenlignet systemet i Livingston med Apartheid i Soer-Afrika, da det var vanskelig for svarte aa faa jobbe, og dermed gaa paa skole, som koster penger. Vi fikk et litt annet synspunkt paa landsbyen etter denne gaaturen, da vi nok en gang hadde sett hvor glemt de fattige i Guatemala er, baade av myndighetene og av omverdenen, og hvor lett det som turist er aa glemme all elendigheten naar man bare spaserer i hovedgatene der man foeler seg trygg.

 Polo

En av ungene som fikk hjelp av Polo og hans senter

Men tilbake til de lykkelige tider som rik turist, som jeg har hatt mange av de siste ukene. Det er naa omtrent to uker siden vi dro fra San Pedro, til Xela, Guatemalas nest stoerste by (fortsatt mindre enn Trondheim), der vi var noen dager og levde bra med besoek av venner fra San Pedro, live-musikk paa diverse utesteder, salsa-dansing og tur til varme kilder oppi fjellene. Det sistnevnte var en rar kombinasjon av steikende sol og rykende varmt vann, altsaa ganske hett baade under og over vann. Der spiste vi ogsaa noen hamburgere som var i overkant roede i farge, men som kelneren sa ''es normal'', mens han trakk paa skuldrene, og vi spiste videre mens vi snakket om parasitter og diverse. Magen protesterte i hvert fall ikke i etterkant. Fra Xela dro vi videre med buss via hovedstaden og nordover, der vi besoekte Semuc Champey, et paradis paa jord, som jeg hadde hoert veldig mye bra om paa forhaand og som faktisk levde opp til forventningene. Bestaaende av krystallklart elvevann som renner sakte over en slags trapp av kalkstein, var det helt fabelaktig aa sole seg, svoemme, dykke og stupe, i tillegg til at det ikke var saa mange folk der, pga. at det befinner seg ganske langt inn i jungelen.

Ove med vaare San Pedro-venner i Xela

 Mann og vulkan paa vei fra varme kilder i pickup

 Semuc Champey sett fra utsiktspunkt

Videre dro vi nordover til Flores, en del av en stoerre by som befant seg paa ei lita oey ute i en innsjoe. Hovedgrunnen til at folk drar dit, er stort sett for at det er utganspunkt for mange utflukter til forskjellige Maya-ruiner, foerst og fremst Tikal, der jeg og Ove dro midt paa natta for aa se soloppgangen over regnskogen og ruinene. Det var dyrt aa komme inn i parken, som er naturlig siden det er Guatemalas turistattraksjon nummer en, og jeg spurte en lokal fyr jeg moette fra Flores hvor han trodde pengene gikk, og han sa at myndighetene i nyere tid hadde privatisert nasjonalparken, og han simulerte penger ned i lomma med hendene sine. Vi snakket ogsaa litt om Hugo Chavez' doed, som hendte dagen foer, men som jeg ikke hadde merket saa mye av i media i Guatemala, men saa har jeg ogsaa intrykk av at Chavez-boelgen er ganske langt unna aa komme til Guatemala i skrivende stund. Soloppgangen i Tikal var fin, men jeg maa si at jeg ikke var like frelst som saa mange jeg hadde hoert snakke om det paa forhaand, da sola ser ganske lik ut her i Guatemala som i Norge. Det var likevel kult aa se apekatter og diverse tropiske fugler, i tillegg til ruinene, og jeg klatret litt over halvveis opp den stoerste av de, selv om det sto ''klatring forbudt'', foer jeg fikk hoydeskrekk og dro ned igjen. Tikal bestaar av over tre tusen ruiner, hvorav mange ennaa ikke er utgravd, og flere steder kunne vi se store hauger med traer og vegetasjon, der det under skjuler seg store pyramider, men som ikke er gravd ut pga. pengemangel. Ja, ja, jeg syntes de var mange nok, og foelte meg egentlig litt glad over ikke aa vaere arkeolog, da det ser ut som veldig mye arbeid aa grave ut det store bygningene.

 Erlend klatrer Tikal. Enten saa er Ove en forferdelig fotograf, 

eller saa er det lyset som er vanskelig

Vi ser naa framover til rolige dager i Livingston, og tenker oss i morgen til Playa Blanca, som blir min foerste av mange visitter til en karibisk strand, dit vi drar med baat i morgen. I kveld blir det felles middag paa hostellet, der vi allerede har moett mange kule folk, og senere live Garifuna-musikk, som det sikkert er mye av siden det er loerdag kveld. Jeg runder av med noen bilder av min reisekompis, og sier som gode, gamle Arnold ville gjort og sier Hasta la Vista, baby.

 Ove nyter glade solskinnsdager blant Maya-ruinene i Tikal

Ove nyter glade solskinnsdager med kokosnoett

og elvecruise paa Rio Dulce