Oves blogg: http://folk.ntnu.no/oyas/blogg/?p=459
Her er i hvert fall et bilde av de tre reisende, og muligens et framtidig albumcover til vaart framtidsfiktive band The Erlend Ingebrigtsen Experience and the Babies with Rabies:
Etter Nicaragua
Ove reiste omsider hjem, og jeg og Ida dro til Costa Rica, i haap om aa ha ei trivelig paaskeuke ved Stillehavet, uten aa vaere forberedt paa at det kunne vaere vanskelig aa finne ledige hoteller langs kysten midt i paaskeuka. Vi var likevel heldige, og noet dagene i strandbyen Montezuma, til tross for det tok litt tid aa venne seg til det hoeyere prisnivaaet i Costa Rica (3 dollar for en oel, WHAT?). Hotell med basseng de to foerste dagene, deretter hostell fem minutter fra stranda, ga oss mye tid til sol og strand, stort sett det eneste aa gjoere i Montezuma. Vaar siste dag tok vi lancha (baat) til Tortuga Island, ei ganske kommers strand utpaa ei oey, med store arrangerte snorkleturer langs ei idyllisk strand. Snorklinga her var ganske kjedelig sammenligna med hva som skulle komme senere paa vei fra Panama til Colombia, men Ida ble i hvert fall fornoeyd og brun i hennes siste uke foer returen til Norge. Etter avskjeden paa flyplassen til San Jose, klokka 3 om natta, dro jeg neste morgen videre med buss over to dager for aa komme meg til Panama City.
Stillehavsutsikt fra bassengkanten
Fotograf-Idas bidrag fra Montezumas strand
Hengekoeyer og strandkos paa Tortuga Island
Panama City slo meg som en ganske merkelig by, med et hav av skyskrapere (blant annet en som tilhoerer Donald Trump) som stort sett staar tomme, og danner en skygge av en skyline etter at sola gaar ned. Jeg bodde paa et ganske crazy hostell, Luna´s Castle, med oppmot hundre beboere og mye party. Overhoerte ved frokostbordet ei sveitsisk jente som snakket om seilbaattur til Colombia, og jeg ble kjent med henne og Mike, kapteinen av en seilbaat som to dager etter skulle seile fra nord i Panama, langs kysten over grensa til Colombia. Heldig som jeg var hadde de plass til meg, og jeg endte opp med aa betale under halv pris fra de fleste seilbaatene til Colombia, i det som skulle bli et aatte dager langt eventyr langs kysten, gjennom San Blas-oeyene.
Utsikt fra rommet mitt i Luna´s Castle
Det var en tjueaatte fot lang seilbaat og vi var seks stykker: tre sveitsere, meg, Daniel fra Slovakia og kaptein Mike. Vi ble godt kjent med hverandre paa den aatte dager lange turen, og det kunne ikke vaert en bedre opplevelse. Naar man gaar paa en seilbaat uten mye sjoeerfaring, er det vanskelig aa vite hvordan man reagerer paa aa vaere ute i boelgene. Det resulterte den foerste seiledagen med tre ganske skjelvende, sjoesyke sveitsere, og en spyende, sjoesyk nordmann. Med piller og soving klarte vi oss likevel fint gjennom neste seiledag, og satte anker ved ei oey hvor det bodde en utrolig menneskelignende ape som gikk paa to bein. Den den tredje dagen var vi ikke lenger landkrabber, men kapteinen og slovaken lanserte likevel leende begrepet "seiling" som aa gaa under dekk for aa sove seg gjennom seileetappene, noe de to sveitsiske guttene gjorde i stor stil.
Kabinen i Bechard II, med en "seilende" sveitser
The Cappy and the Slovac
Naar man sitter paa ei hvit sandstrand paa ei uokkupert karibisk palmeoey og stirrer utover Atlanterhavet, etter aa ha snorklet i korallrev med krystallklart vann og et yrende fiske- og koralliv, innser man at livet til tider kan vaere herlig. Vi tok oss god tid nedover kysten, og satte anker paa nye oeyer langs veien, snorklet mye og saa mye forskjellig under vann, blant annet en stingray (rokke) og en sovende hai. Seilende langs kysten fikk vi flere ganger besoek av delfiner som svoemte og hoppet med baaten, men de ble fort kjedet av det treige tempoet, seks knop er ikke mye for en delfin. Vi moette ogsaa mange av det lokale kuna-folket, som er bosatt langs Panamas oestlige karibiske kyst, og besoekte en av deres stoerste landsbyer, med kanskje tusen innbyggere. Paa slutten av seilbaatturen kom vi til Sapzurro, en liten grenselandsby i Colombia, hvor jeg og hun sveitsiske jenta skilte lag med de andre og dro videre inn i landet for aa komme til Cartagena. Etter aa ha vandret i en times tid rundt i nattelivet i byen med all vaar bagasje, sammen med en peruvianer, noen argentinere og meksikanere for aa finne et billig sted aa sove, var jeg endelig tilbake i sivilisasjonen, med traadloes internett, dusj, kald oel og fast-food. Colombia, et land jeg lenge har sett fram til aa oppleve, strekker seg naa ut foran meg. Et mystisk land, med sine mange reisemaal og byer, sin turbulente historie og sitt "hvite gull", sin varierte natur og salsakultur.
San Blas, vurderer yrke som reisebrosjyrefotograf
Seilbaat med badende gutter
Brente soeppelet vaart paa ei lita oey,
that´s how the locals roll
Reisegutt klar for snorkeltur
