La costa caribeña de Colombia

"Sola hang lavt paa himmelen over regnskogen i Sierra Nevada de Santa Marta. Etter aa ha spurt noen lokale señores, de foerste vi hadde moett paa ei god stund, hvor vi skulle gaa for aa komme oss til Los Pinos, satte vi kursen opp en smal grusvei, som visstnok skulle vaere en mye raskere enn hovedveien. Snarveien ble raskt smalere og smalere, og til slutt var den kun en smal strek av en gjengrodd sti rett gjennom skogen. Vi hadde allerede gaatt i over to timer bratt oppover, kun ifoert slippers og shorts, og etter aa ha blitt fortalt i forrige landsby at gaaturen opp til Los Pinos kun tok en times tid, begynte vi aa bli litt tvilende til veibeskrivelsen vi hadde faatt. Sola var i ferd med aa gaa ned der vi befant oss midt i regnskogen, uten myggspray, og stien fortsatte bratt oppover saa langt vi kunne skimte i den skytunge fjellsida. Vi saa omsider et par hus langs stien, og kunne hoere bjeffinga av en stor hund. Idet vi passerte det foerste huset kom hunden til syne, loepende mot oss, rett gjennom gjerdet til det tilsynelatende ubebodde huset. Den glefset og snerret etter oss, saa vi fortsatte aa gaa i litt hoeyere tempo, med hunden bak oss. Da den kom glefsende mot meg, rykket jeg litt til, og hunden bykset mot den nakne ankelen min. Jeg kjente tennene gli langs huden min, men heldigvis ble jeg ikke bitt. Hunden stoppet etter dette, og sto bare stille og bjeffet illsint etter oss. Ved nabohuset ble vi moett av en veldig avslappet gutt paa vaar alder, som ikke lot til aa bli overrasket over at nabohunden var aggressiv. Vi spurte han hvor langt vi maatte fortsette for aa ankomme Los Pinos, og uten aa faa noe overbevisende svar fra han, fortsatte vi oppover. En halvtime senere, med skumringa ikke langt unna, befant vi oss fortsatt i den tette skogen, uten aa ha moett noen flere folk. Det var bare jeg og Marco, en liten og energisk italiener med et stort kroellete haar. Vi hadde moettes paa et hostell i Cartagena, der vi ble kjent gjennom en jamsession med gitar og floeyte. Etter dette hadde vi reist sammen i over to uker, gaatt og klatret mye baade i regnskog og paa smaa fjell, men jeg hadde aldri sett han saa engstelig som naa. Han ville snu og gaa tilbake, men det finnes ikke sjangs i helvete at jeg vil passere den gale hunden igjen, sa jeg. Saa vi fortsatte oppover, og det skulle ikke ta oss lang tid foer vi da endelig moette hovedveien. Det skal sies at en hovedvei her i omraadet betyr at man trenger motorsykkel eller firhjulstrekk for aa ha sjangs til aa komme av flekken, men vi foelte oss tilbake i sivilisasjonen. Et kvarters tid opp denne veien, ankom vi omsider Los Pinos, en liten fjelltopp som hadde sitt navn etter to store furutraer som sto der, skuende over Santa Marta, som vi naa kunne se som et lyshav, sytten hundre meter nedenfor. Som Marco hadde lovet, fantes det et hostell der, og vi ble moett av en smilende og avslappet eier fra England, som viste oss inn paa hostellet. Det fantes ikke mange gjester, men vi samlet oss alle rundt middagsbordet paa utsiden av hostellet, der vi ble servert fantastisk middag, saa mye vi kunne spise. Middagen hadde nok ikke smakt like godt hadde vi gjort som de fleste og tatt mopedtaxi opp."

Colombias karibiske kyst

Jeg er naa i Santa Marta, en by litt stoerre enn Trondheim, tilbake etter besoeket i Minca og Los Pinos, som ligger et stykke utenfor byen paa vei opp fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta, hvor Colombias hoeyeste fjell, Pico Cristóbal Colón (5700 m), befinner seg. Vi dro ikke lengre opp enn Los Pinos, i og med at vi kun pakket med oss minimalt med klaer. Etter vaar noe dramatiske ankomst til Los Pinos tilbrakte vi to dager der, og besoekte blant annet en fruktgaard med de beste mangoene jeg har spist. De kunne plukkes og spises som epler - fantastisk! I loepet av de to-tre ukene jeg naa har reist med Marco, min nye italienske kompis, har vi besoekt mange smaa steder langs Colombias karibiske kyst, og jeg har laert hvordan man lager pasta carbonara paa ordentlig, italiensk vis - gled dere, mine norske venner! Vi startet i Cartagena og dro nordover til Taganga, en liten landsby som foer levde av fiske, men naa mest av turisme. Fra Taganga dro vi til nasjonalparken Tayrona, en virkelig stor naturopplevelse. Alt fra langstrakte, hvite og oede strender til en gammel ruinby halvannen time gaatur gjennom jungelen, der vi var de eneste turistene paa vaart tidspunkt. Parken hadde et stort antall gigantiske steiner, baade langs kysten og i jungelen, noe som ga naturen et spesielt utseende, og jeg forestilte meg av og til at jeg befant meg i dinosaurenes tid, med konstant tilstedevaerelse av firfisler.

Utiskt fra en stein i Tayrona

Ivrig italiensk fotograf paa vei til ruinbyen El Pueblito

Fra Tayrona bevegde vi oss nordover langs kysten, med stopp noen dager i Palomino, en liten og sjarmerende landsby med lite turisme, der vi fant oss en lokal comedor(spisested), hvor vi spiste mat hver dag. Videre overtalte Marco meg til aa bli med til Cabo de la Vela, et knoettlite sted lengre nord, lokalisert i en av Colombias oerkener. For aa komme dit tok vi buss til et sted som gikk under navnet fire veier, et veikryss midt i oedemarka, ikke langt fra Venezuela. Paa bussturen dit gikk naturen over fra aa vaere frodig regnskog til aa vaere nesten oerken, kun paa et par timer. Fra fire veier, etter en halvtimes kjoeretur paa lasteplanet av en pickup, i minst hundre og tjue kilometer i timen, kom vi til Uribia, en liten oerkenlandsby, hvor vi fikk skyss av en firehjulstrekk Toyota med aircondition(!) til Cabo de la Vela. Jeg maa si at synet av landsbyen ikke vekte veldig sterke foelelser i meg ved ankomsten, selv om det var et merkelig syn; oerken og karibisk kyst. Stranda som jeg hadde lest skulle vaere veldig fin, var ikke mye aa se til, og alt virket stengt. Vi fikk to hengekoeyer paa et hostell som de eneste gjestene, og bestemte oss for neste dag aa gaa til naerliggende Pilón de Azúcar, en liten fjelltopp vi kunne se i det flate landskapet som en liten spiss. Vi startet tidlig neste morgen og satte kursen mot fjellet. Veien gikk gjennom oerken, med kaktus, geiter og gigantiske, roede gresshopper. Vi trodde paa forhaand at fjellet var midt i oerkenen, men da vi naermet oss, gaaende paa en sanddyne, kunne vi plutselig hoere bruset av havet, og det viste seg at Pilón de Azúcar var omringet av det karibiske hav paa nesten alle sider. Paa toppen var det en fantastisk utsikt, og kun en kort klatretur paa nedsiden av fjellet, kom vi oss til en fantastisk, oede strand, avgrenset av bratte fjellvegger paa hver side. Mitt syn paa Cabo de la Vela var endret, fra aa vaere en skuffelse til en total overraskelse. Det skal ogsaa sies at solnedgangene der var de vakreste jeg noensinne har sett, noe det ogsaa sto i guideboka mi.

 Den skuffende stranda i Cabo de la Vela

ser utrolig bra ut her

Fjelltoppen kan skimtes i bakgrunnen

Stranda vi klatret ned til

Tilbake til fire veier, tok vi en lokal pickup klokka halv fire om morgenen, og delte lasteplanet med lokale boender og to geiter klare for slakting. Vi kom oss omsider videre til Santa Marta, etter at bussen vi satt i(som kom fra grensa til Venezuela) hadde blitt ransaket av politiet og toemt for "smuglergods" fra Venezuela. Det vil si at politiet rensket bussen for all slags matvarer som kolombianere hadde tatt med seg fra grensebyen uten kvittering. Det hele virket ganske absurd for meg, der det sto graatende kolombianere og saa paa mens en mengde politimenn baerte ut baerepose etter baerepose med matvarer. Det ble sikkert en festmiddag paa politistasjonen, tenker jeg. I Santa Marta slappet vi av en kveld foer vi tok buss og mopedtaxi oppover Sierra Nevada de Santa Marta, for aa komme til Minca, en liten og avslappet landsby, der vi gikk og badet i et fossefall, og senere spaserte opp til Los Pinos som beskrevet ovenfor. Naa er planen som foelger: ta nattbuss til Bogotá, bli der noen dager, saa dra videre til enten Medellin eller Cali. Flybillett er bestilt fra Quito, Ecuador i juni, saa jeg beveger meg mot Ecuador, og skal tilbringe noen uker der foer gjenkomsten til Norge. Det er deilig aa reise, men det gaar sjelden en dag uten at jeg tenker paa mitt hjemland, enten det er naturen, vafler eller grovbroed, saa ha det i minnet foer dere setter ut paa eventyr; Norge er digg!

Siste bilde fra Cabo de la Vela (ikke redigert!)