Volcanes, trønders y fiestas

Naa sitter vi to glade troendere paa internettkafe i San Pedro. Ove kom hit i gaar, fra Quito, Ecuador, og jeg dro over innsjoen for aa oenske han velkommen i Pana. Vi tilbrakte store deler av kvelden i San Pedros beste mohitobar, der vi ble kjent med noen tungt tatoverte tjueaaringer fra hovedstaden som ga oss nummer vi kunne ringe hvis vi skulle dit. Mike, deleier av baren og eier av tre hunder som spaserte rundt barkrakkene, serverte oss mohitos med selvplukket mynte i tillegg til "mystery shots" som fulgte med hver mohito. Senere paa kvelden fikk vi hoere at det var mulig aa se flammer fra den ene av vulkanene rundt innsjoen, den stoerste og eneste aktive, og vi loep sammen med noen amerikanere for aa se etter flammene, men uten hell. Vi gikk noenlunde tidlig til sengs (festene her starter noksaa tidlig paa kvelden), siden Ove kun hadde sovet en liten time forrige natt. 

Ove spiller paa gitaren min paa hostellrommet,

damn, he's rockin'

Dagen foer Ove kom til Guatemala, var jeg med en gruppe fra skolen aa gaa til toppen av volcan San Pedro, en noksaa lang tur. Fikk oppleve litt mer skog enn tidligere, da vi i forrige ekskursjon ikke gikk gjennom like frodig terreng. Guiden Manuel framfoerte en selvkomponert rap paa spansk for meg etter at vi hadde snakket sammen om musikk og jeg proevde aa huske teksten paa en Klovner i Kamp-laat jeg trodde jeg husket bedre enn jeg gjorde, men til stor glede for Manuel da jeg rappa det jeg huska. Utsikten var noksaa lik som paa den forrige ekskursjonen, men litt fra en annen vinkel. Hoeydepunktet var aa faa servert ananas og vannmelon av Will, en medisinstudent fra New Orleans, da vi hadde gaatt tre timer, uten frokost. Will var ogsaa med da vi forrige uke var en gjeng som gikk langs bilveien gjennom to landsbyer langs innsjoen for aa komme til den tredje, San Marcos, som visst nok er himmel paa jord for de som lever for yoga, meditasjon, sjamaner, ut-av-kroppen-opplevelser, veggismat og alt annet New Age. Med hoeyere priser enn i San Pedro, og mange luksusvillaer ved vannkanten i naerheten, fikk jeg ogsaa inntrykk av at dette var et sted man kan betale litt ekstra for en virkelig laidback ferie. Jeg har en mistanke om at jeg ville blitt litt lei av aa hoere konstant prat om alt oekologisk og bruk av ordet "kjemikalier" som et bannord, skulle jeg blitt der, og foretrekker derfor en god kombinasjon av laidback og party, slik det er her i San Pedro. 

 Vi setter "leir" paa 3020m

Utsikt fra toppen, ned til Santiago og bort til den 

stoerste og aktive vulkanen lengst til hoeyre

Paa fredag sa jeg hadet til min maestra Ligia ved skolen, noe trist, men ogsaa godt aa kunne ta det mer med ro naa, etter aa ha jobbet ganske hardt i tre uker. Kjoepte meg ei barnebok paa spansk, og ser fram til aa praktisere de kommende maanedene, selv om det naa ogsaa blir litt troendersk. Ove er heldigvis interessert i aa laere mer selv, og vi skal proeve aa snakke litt paa begge spraak. Vi sjekket inn paa et av de billigste hostellene her, der vi skal bo et par dager foer vi drar videre dit vi bestemmer oss for. Vi tok en gaatur til nabolandsbyen i dag, der jeg kjoepte meg tre baller jeg har lyst aa laere meg aa sjonglere med, og vi gikk innom noen lokale kunstgallerier og kom i snakk med malere der som viste oss rundt i galleriene sine. Naa kryper det mot kveld her i San Pedro, og det betyr at vi skal bevege oss oppover Gringo Lane, paa jakt etter noen kjente fjes, noe det for min del begynner aa bli ganske mange av, og gli inn i kvelden med noen Gallos og kanskje noen mohitos, hvem vet. 

Jeg og Ligia, merket ikke hvor lav hun var 

foer vi stilte oss opp sammen

Paa veien til San Marcos

Jesus es el señor de San Pedro

Naar det naa er akkurat ei uke siden sist, sitter jeg igjen paa samme internettkafe og skriver. Med mange timer spanskkurs paa ryggen, tror jeg spraaket mitt har kommet seg betydelig, men jeg har mye igjen aa laere, og det er derfor bra jeg skal ha to uker til. Livet paa spraakskole er bra. Jeg maa si at jeg nok er blant de mest serioese studentene her omkring, da livet i San Pedro revolverer rundt utelivet og festinga til turistene, og jeg bruker mesteparten av dagene mine paa aa studere og legge meg tidlig. Laerenen min heter Litia og snakker som morsmaal Tzutujil, ett av Guatemalas 24 mayaspraak, og spansk som andrespraak i tillegg til noe engelsk. Vi prater og hun laerer meg spansk 6 timer hver ukedag i disse tre ukene. Hun er streng, men vi har likevel en loes tone med mange bromas (vitser). De som er herfra i San Pedro er mayaer. Folk er generelt veldig fattige, men kvinnene gaar likevel i flotte, fargerike klaer til alle tider, som gjoer det litt komisk aa se paa de rike turistene som meg laffe rundt i utslitte klaer, i et forsoek paa aa fullstendig leve ut minimalismestilen, mens de lokale, med maanedsloenn paa rundt 500kr, smiler og rynker paa nesa.

Klasserommet mitt

Folket her er ogsaa veldig religioese. Det virker som de mayanske religionene er i ferd med aa doe ut, og rundt 70% av befolkninga her i San Pedro er katolikker, andre er evangelister, og det finnes til og med et joedisk trossamfunn her, derav en israelsk restaurant jeg ennaa ikke har proevd ut. Husene er fargerike og malt med alle slags skrifter og malerier, og budskap fra kristendommen. I familien jeg bor hos jobber faren, José, som laerer midt paa dagen, mens kona, Maria, lager frokost og lunsj til meg og de to andre som bor der, foer hun drar paa en lokal restaurant, der hun jobber 7 timer om kvelden, 6 dager i uka. Maria er utrolig hyggelig, og lager veldig god mat, noe forskjellig til hvert maaltid. I tillegg til familien, bor jeg ogsaa med Alicia og Mike, et ektepar i foertiaara fra Montana, USA. Saa ved maaltidene gaar praten baade paa spansk og engelsk, da Mike ikke snakker saa mye spansk ennaa. 

Her bor jeg!

Ei typisk gate i turistsentrum i San Pedro

Paa vei til skolen, med en av byens mange hunder

I helgene er det ikke undervisning, og i gaar var jeg derfor med paa en tur i regi av skolen, til La nariz de indio (indianerens nese, et navn som skyldes at fjellformasjonen ser ut som et ansikt i profil), en fjelltopp med fantastisk utsikt over lagoen. Derfra gikk vi ned paa baksiden av fjellet og havnet i Santa Clara, en liten landsby med kun lokale mayaer, og oss. Paa markedet her spiste jeg den beste ananasen jeg saa langt har spist i mitt liv, og jeg innser verdien av kortreist mat. Tilbake i San Pedro, etter aa ha blitt fraktet staaende i gruppe bak i en pickup langs veiene som slynger seg nedover fjellene (saa bratte asfalterte veier finnes ikke i Norge!), dro jeg paa kvelden ut paa Buddha Bar, der jeg snakket med guatemaltekere, europeere og amerikanere og spilte biljard. Midt i live-musikken i tolvtida kom politiet og stengte stedet, sannsynligvis fordi de var i daarlig humoer, og jeg spaserte hjem. 

Etter naa en rolig soendag med hjemmelekser og god mat, passer det bra aa fortsette med spanskundervisninga i morgen. Jeg sier som vi sier her, hasta luego!

La nariz de indeo

(landsbyen nest naermest er San Pedro, liggende inntil volcan de San Pedro)

 Jesus es el señor de San Pedro

Bienvenidos a Guatemala!

Etter de naa tre foerste doegnene av mi store reise, sitter jeg naa godt paa en komfortabel internettkafe i turistmagneten av en smaaby, San Pedro la Laguna, ved bredden av den vulkanske innsjoen Lago de Atitlan. Hos en liten lokal familie paa tre: Carlos, Martha og Felix (6 aar), skal jeg bo de kommende tre ukene mens jeg gaar paa spanskskole. Gatene her er levende og fargerike, okkupert av en blanding tuk-tuks (trehjulstaxier), lokale beboere og gringos, hvorav jeg faller under den siste kategorien. Foersteinntrykket av San Pedro er bra, og jeg er glad jeg har mye tid framover til aa bli kjent med stedet.

 Utsikten fra la Cooperativa (skolen) i San Pedro

Min foerste dag, etter 27 timer med fly og venting fra Frankfurt til Santo Domingo til Panama City til Guatemala City, ankom jeg Guatemala City, hvor jeg bodde foerste natta hos Carlos, en lokal maya og skulptoer, sammen med kona hans Rosa. Uten Carlos aa vise meg rundt i byen er det ikke sikkert jeg hadde tatt sjangsen paa aa vandre rundt i byen, men takket vaere han fikk jeg sett mye, bl.a. kongressen og palasset, i tillegg til aa bli introdusert for noen av Carlos' venner, over et par "Gallos", den vanligste pilsen i Guatemala. I tillegg tok Carlos meg til en musikkbutikk hvor jeg kjoepte meg en fin, blaa gitar, som jeg ennaa ikke har kommet paa noe navn til (bilde og navn foelger senere!). Hunden til Carlos og Rosa, Tofilito, likte meg ikke noe saerlig, men jeg tror de synes jeg var hyggelig.

 Brita og Joe hjelper meg aa huske det viktigste aa pakke 

dagen foer avreise

 Et lykkelig kjaerestepar paa flytoget (Ida ble igjen)

 Panama City - Guatemala City, hompete!

 En av de rikere delene av Guatemala City, sett fra minibussen

Etter en minibusstur neste dag, sammen med andre turister, stort sett eldre enn meg, ankom jeg Panajachel, en landsby paa motsatt side av Lago de Atitlan i forhold til San Pedro. Bussen ble noe forsinka pga. to norske jenter som oppdaga midtveis at de ikke var paa vei til flyplassen i Guatemala City, etter at jeg bestemte meg for aa si hallo etter aa ha sittet en time og latet som jeg ikke var norsk, kun for aa kunne betrakte i stillhet gjennom vinduet den kaotiske trafikken og den unorske naturen og bebyggelsen. I Pana bodde jeg en natt paa hotell. Holdte meg stort sett i den gata hvor hotellet mitt laa, en av hovedgatene i landsbyen. Etter aa ha proevd meg paa noen gaaturer og begynte aa bli lei av aa bli tilbudt ganja, weed osv., noe som det aa vaere en ensom, vandrende gutt tiltrekker seg, ga jeg meg hen til hotellrommet, hvor jeg sov en lang natt i haap om aa riste av meg jetlaggen, noe jeg klarte.

Mange oeyne fulgte meg der jeg spaserte ned til kaia av Pana neste morgen, med min 120-liters sekk dobbel saa stor som meg, i tillegg med gitaren stroppet fast bakpaa. Etter aa ha ventet en halvtimes tid i en liten baat ved kaia og blitt tilbudt ganja nok en gang av en soevnig gringo paa baaten, bar det i vei til San Pedro, hvor jeg naa befinner meg. Etter aa ha lagt fra meg litt av paranoiaen av aa komme til et land hvor folk er saa annerledes fra Norge, foeles naa livet bare herlig.

En gallo og meg ved Lago de Atitlan

Fortsettelse foelger (i tillegg til noen bilder fra mobilen jeg ikke fikk foert over til dette innlegget).