Bienvenidos a Guatemala!

Etter de naa tre foerste doegnene av mi store reise, sitter jeg naa godt paa en komfortabel internettkafe i turistmagneten av en smaaby, San Pedro la Laguna, ved bredden av den vulkanske innsjoen Lago de Atitlan. Hos en liten lokal familie paa tre: Carlos, Martha og Felix (6 aar), skal jeg bo de kommende tre ukene mens jeg gaar paa spanskskole. Gatene her er levende og fargerike, okkupert av en blanding tuk-tuks (trehjulstaxier), lokale beboere og gringos, hvorav jeg faller under den siste kategorien. Foersteinntrykket av San Pedro er bra, og jeg er glad jeg har mye tid framover til aa bli kjent med stedet.

 Utsikten fra la Cooperativa (skolen) i San Pedro

Min foerste dag, etter 27 timer med fly og venting fra Frankfurt til Santo Domingo til Panama City til Guatemala City, ankom jeg Guatemala City, hvor jeg bodde foerste natta hos Carlos, en lokal maya og skulptoer, sammen med kona hans Rosa. Uten Carlos aa vise meg rundt i byen er det ikke sikkert jeg hadde tatt sjangsen paa aa vandre rundt i byen, men takket vaere han fikk jeg sett mye, bl.a. kongressen og palasset, i tillegg til aa bli introdusert for noen av Carlos' venner, over et par "Gallos", den vanligste pilsen i Guatemala. I tillegg tok Carlos meg til en musikkbutikk hvor jeg kjoepte meg en fin, blaa gitar, som jeg ennaa ikke har kommet paa noe navn til (bilde og navn foelger senere!). Hunden til Carlos og Rosa, Tofilito, likte meg ikke noe saerlig, men jeg tror de synes jeg var hyggelig.

 Brita og Joe hjelper meg aa huske det viktigste aa pakke 

dagen foer avreise

 Et lykkelig kjaerestepar paa flytoget (Ida ble igjen)

 Panama City - Guatemala City, hompete!

 En av de rikere delene av Guatemala City, sett fra minibussen

Etter en minibusstur neste dag, sammen med andre turister, stort sett eldre enn meg, ankom jeg Panajachel, en landsby paa motsatt side av Lago de Atitlan i forhold til San Pedro. Bussen ble noe forsinka pga. to norske jenter som oppdaga midtveis at de ikke var paa vei til flyplassen i Guatemala City, etter at jeg bestemte meg for aa si hallo etter aa ha sittet en time og latet som jeg ikke var norsk, kun for aa kunne betrakte i stillhet gjennom vinduet den kaotiske trafikken og den unorske naturen og bebyggelsen. I Pana bodde jeg en natt paa hotell. Holdte meg stort sett i den gata hvor hotellet mitt laa, en av hovedgatene i landsbyen. Etter aa ha proevd meg paa noen gaaturer og begynte aa bli lei av aa bli tilbudt ganja, weed osv., noe som det aa vaere en ensom, vandrende gutt tiltrekker seg, ga jeg meg hen til hotellrommet, hvor jeg sov en lang natt i haap om aa riste av meg jetlaggen, noe jeg klarte.

Mange oeyne fulgte meg der jeg spaserte ned til kaia av Pana neste morgen, med min 120-liters sekk dobbel saa stor som meg, i tillegg med gitaren stroppet fast bakpaa. Etter aa ha ventet en halvtimes tid i en liten baat ved kaia og blitt tilbudt ganja nok en gang av en soevnig gringo paa baaten, bar det i vei til San Pedro, hvor jeg naa befinner meg. Etter aa ha lagt fra meg litt av paranoiaen av aa komme til et land hvor folk er saa annerledes fra Norge, foeles naa livet bare herlig.

En gallo og meg ved Lago de Atitlan

Fortsettelse foelger (i tillegg til noen bilder fra mobilen jeg ikke fikk foert over til dette innlegget).