La costa caribeña de Colombia

"Sola hang lavt paa himmelen over regnskogen i Sierra Nevada de Santa Marta. Etter aa ha spurt noen lokale señores, de foerste vi hadde moett paa ei god stund, hvor vi skulle gaa for aa komme oss til Los Pinos, satte vi kursen opp en smal grusvei, som visstnok skulle vaere en mye raskere enn hovedveien. Snarveien ble raskt smalere og smalere, og til slutt var den kun en smal strek av en gjengrodd sti rett gjennom skogen. Vi hadde allerede gaatt i over to timer bratt oppover, kun ifoert slippers og shorts, og etter aa ha blitt fortalt i forrige landsby at gaaturen opp til Los Pinos kun tok en times tid, begynte vi aa bli litt tvilende til veibeskrivelsen vi hadde faatt. Sola var i ferd med aa gaa ned der vi befant oss midt i regnskogen, uten myggspray, og stien fortsatte bratt oppover saa langt vi kunne skimte i den skytunge fjellsida. Vi saa omsider et par hus langs stien, og kunne hoere bjeffinga av en stor hund. Idet vi passerte det foerste huset kom hunden til syne, loepende mot oss, rett gjennom gjerdet til det tilsynelatende ubebodde huset. Den glefset og snerret etter oss, saa vi fortsatte aa gaa i litt hoeyere tempo, med hunden bak oss. Da den kom glefsende mot meg, rykket jeg litt til, og hunden bykset mot den nakne ankelen min. Jeg kjente tennene gli langs huden min, men heldigvis ble jeg ikke bitt. Hunden stoppet etter dette, og sto bare stille og bjeffet illsint etter oss. Ved nabohuset ble vi moett av en veldig avslappet gutt paa vaar alder, som ikke lot til aa bli overrasket over at nabohunden var aggressiv. Vi spurte han hvor langt vi maatte fortsette for aa ankomme Los Pinos, og uten aa faa noe overbevisende svar fra han, fortsatte vi oppover. En halvtime senere, med skumringa ikke langt unna, befant vi oss fortsatt i den tette skogen, uten aa ha moett noen flere folk. Det var bare jeg og Marco, en liten og energisk italiener med et stort kroellete haar. Vi hadde moettes paa et hostell i Cartagena, der vi ble kjent gjennom en jamsession med gitar og floeyte. Etter dette hadde vi reist sammen i over to uker, gaatt og klatret mye baade i regnskog og paa smaa fjell, men jeg hadde aldri sett han saa engstelig som naa. Han ville snu og gaa tilbake, men det finnes ikke sjangs i helvete at jeg vil passere den gale hunden igjen, sa jeg. Saa vi fortsatte oppover, og det skulle ikke ta oss lang tid foer vi da endelig moette hovedveien. Det skal sies at en hovedvei her i omraadet betyr at man trenger motorsykkel eller firhjulstrekk for aa ha sjangs til aa komme av flekken, men vi foelte oss tilbake i sivilisasjonen. Et kvarters tid opp denne veien, ankom vi omsider Los Pinos, en liten fjelltopp som hadde sitt navn etter to store furutraer som sto der, skuende over Santa Marta, som vi naa kunne se som et lyshav, sytten hundre meter nedenfor. Som Marco hadde lovet, fantes det et hostell der, og vi ble moett av en smilende og avslappet eier fra England, som viste oss inn paa hostellet. Det fantes ikke mange gjester, men vi samlet oss alle rundt middagsbordet paa utsiden av hostellet, der vi ble servert fantastisk middag, saa mye vi kunne spise. Middagen hadde nok ikke smakt like godt hadde vi gjort som de fleste og tatt mopedtaxi opp."

Colombias karibiske kyst

Jeg er naa i Santa Marta, en by litt stoerre enn Trondheim, tilbake etter besoeket i Minca og Los Pinos, som ligger et stykke utenfor byen paa vei opp fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta, hvor Colombias hoeyeste fjell, Pico Cristóbal Colón (5700 m), befinner seg. Vi dro ikke lengre opp enn Los Pinos, i og med at vi kun pakket med oss minimalt med klaer. Etter vaar noe dramatiske ankomst til Los Pinos tilbrakte vi to dager der, og besoekte blant annet en fruktgaard med de beste mangoene jeg har spist. De kunne plukkes og spises som epler - fantastisk! I loepet av de to-tre ukene jeg naa har reist med Marco, min nye italienske kompis, har vi besoekt mange smaa steder langs Colombias karibiske kyst, og jeg har laert hvordan man lager pasta carbonara paa ordentlig, italiensk vis - gled dere, mine norske venner! Vi startet i Cartagena og dro nordover til Taganga, en liten landsby som foer levde av fiske, men naa mest av turisme. Fra Taganga dro vi til nasjonalparken Tayrona, en virkelig stor naturopplevelse. Alt fra langstrakte, hvite og oede strender til en gammel ruinby halvannen time gaatur gjennom jungelen, der vi var de eneste turistene paa vaart tidspunkt. Parken hadde et stort antall gigantiske steiner, baade langs kysten og i jungelen, noe som ga naturen et spesielt utseende, og jeg forestilte meg av og til at jeg befant meg i dinosaurenes tid, med konstant tilstedevaerelse av firfisler.

Utiskt fra en stein i Tayrona

Ivrig italiensk fotograf paa vei til ruinbyen El Pueblito

Fra Tayrona bevegde vi oss nordover langs kysten, med stopp noen dager i Palomino, en liten og sjarmerende landsby med lite turisme, der vi fant oss en lokal comedor(spisested), hvor vi spiste mat hver dag. Videre overtalte Marco meg til aa bli med til Cabo de la Vela, et knoettlite sted lengre nord, lokalisert i en av Colombias oerkener. For aa komme dit tok vi buss til et sted som gikk under navnet fire veier, et veikryss midt i oedemarka, ikke langt fra Venezuela. Paa bussturen dit gikk naturen over fra aa vaere frodig regnskog til aa vaere nesten oerken, kun paa et par timer. Fra fire veier, etter en halvtimes kjoeretur paa lasteplanet av en pickup, i minst hundre og tjue kilometer i timen, kom vi til Uribia, en liten oerkenlandsby, hvor vi fikk skyss av en firehjulstrekk Toyota med aircondition(!) til Cabo de la Vela. Jeg maa si at synet av landsbyen ikke vekte veldig sterke foelelser i meg ved ankomsten, selv om det var et merkelig syn; oerken og karibisk kyst. Stranda som jeg hadde lest skulle vaere veldig fin, var ikke mye aa se til, og alt virket stengt. Vi fikk to hengekoeyer paa et hostell som de eneste gjestene, og bestemte oss for neste dag aa gaa til naerliggende Pilón de Azúcar, en liten fjelltopp vi kunne se i det flate landskapet som en liten spiss. Vi startet tidlig neste morgen og satte kursen mot fjellet. Veien gikk gjennom oerken, med kaktus, geiter og gigantiske, roede gresshopper. Vi trodde paa forhaand at fjellet var midt i oerkenen, men da vi naermet oss, gaaende paa en sanddyne, kunne vi plutselig hoere bruset av havet, og det viste seg at Pilón de Azúcar var omringet av det karibiske hav paa nesten alle sider. Paa toppen var det en fantastisk utsikt, og kun en kort klatretur paa nedsiden av fjellet, kom vi oss til en fantastisk, oede strand, avgrenset av bratte fjellvegger paa hver side. Mitt syn paa Cabo de la Vela var endret, fra aa vaere en skuffelse til en total overraskelse. Det skal ogsaa sies at solnedgangene der var de vakreste jeg noensinne har sett, noe det ogsaa sto i guideboka mi.

 Den skuffende stranda i Cabo de la Vela

ser utrolig bra ut her

Fjelltoppen kan skimtes i bakgrunnen

Stranda vi klatret ned til

Tilbake til fire veier, tok vi en lokal pickup klokka halv fire om morgenen, og delte lasteplanet med lokale boender og to geiter klare for slakting. Vi kom oss omsider videre til Santa Marta, etter at bussen vi satt i(som kom fra grensa til Venezuela) hadde blitt ransaket av politiet og toemt for "smuglergods" fra Venezuela. Det vil si at politiet rensket bussen for all slags matvarer som kolombianere hadde tatt med seg fra grensebyen uten kvittering. Det hele virket ganske absurd for meg, der det sto graatende kolombianere og saa paa mens en mengde politimenn baerte ut baerepose etter baerepose med matvarer. Det ble sikkert en festmiddag paa politistasjonen, tenker jeg. I Santa Marta slappet vi av en kveld foer vi tok buss og mopedtaxi oppover Sierra Nevada de Santa Marta, for aa komme til Minca, en liten og avslappet landsby, der vi gikk og badet i et fossefall, og senere spaserte opp til Los Pinos som beskrevet ovenfor. Naa er planen som foelger: ta nattbuss til Bogotá, bli der noen dager, saa dra videre til enten Medellin eller Cali. Flybillett er bestilt fra Quito, Ecuador i juni, saa jeg beveger meg mot Ecuador, og skal tilbringe noen uker der foer gjenkomsten til Norge. Det er deilig aa reise, men det gaar sjelden en dag uten at jeg tenker paa mitt hjemland, enten det er naturen, vafler eller grovbroed, saa ha det i minnet foer dere setter ut paa eventyr; Norge er digg!

Siste bilde fra Cabo de la Vela (ikke redigert!)

Playas, un poco de vómito y delfines

Naar man opplever mye, gaar tida fort, og bloggen glemmes. Livingston, Guatemala er naa lenge siden, og i mellomtida har jeg reist gjennom Honduras og Nicaragua sammen med Ove og Ida, som kom paa etterlengtet besoek. Etter at Ove dro hjem tilbrakte jeg og Ida paaskeuka langs stillehavskysten i Costa Rica, og etter at hun reiste hjem fra San Jose, busset jeg gjennom Panama til hovedstaden, hvor jeg moette en seilbaatkaptein som skulle seile til Colombia, hvor jeg naa befinner meg, naermere bestemt i Cartagena, en livlig by paa den karibiske kyst. Siden mye har hendt, orker jeg ikke aa liste opp alt som har skjedd, men er du interessert, kan du lese Ove sin blogg som beskriver vaar tur fra Utila, Honduras og gjennom Nicaragua; anbefalt lesning!

Oves blogg:  http://folk.ntnu.no/oyas/blogg/?p=459

Her er i hvert fall et bilde av de tre reisende, og muligens et framtidig albumcover til vaart framtidsfiktive band  The Erlend Ingebrigtsen Experience and the Babies with Rabies:

Etter Nicaragua

Ove reiste omsider hjem, og jeg og Ida dro til Costa Rica, i haap om aa ha ei trivelig paaskeuke ved Stillehavet, uten aa vaere forberedt paa at det kunne vaere vanskelig aa finne ledige hoteller langs kysten midt i paaskeuka. Vi var likevel heldige, og noet dagene i strandbyen Montezuma, til tross for det tok litt tid aa venne seg til det hoeyere prisnivaaet i Costa Rica (3 dollar for en oel, WHAT?). Hotell med basseng de to foerste dagene, deretter hostell fem minutter fra stranda, ga oss mye tid til sol og strand, stort sett det eneste aa gjoere i Montezuma. Vaar siste dag tok vi lancha (baat) til Tortuga Island, ei ganske kommers strand utpaa ei oey, med store arrangerte snorkleturer langs ei idyllisk strand. Snorklinga her var ganske kjedelig sammenligna med hva som skulle komme senere paa vei fra Panama til Colombia, men Ida ble i hvert fall fornoeyd og brun i hennes siste uke foer returen til Norge. Etter avskjeden paa flyplassen til San Jose, klokka 3 om natta, dro jeg neste morgen videre med buss over to dager for aa komme meg til Panama City.

 Stillehavsutsikt fra bassengkanten

 Fotograf-Idas bidrag fra Montezumas strand

Hengekoeyer og strandkos paa Tortuga Island

Panama City slo meg som en ganske merkelig by, med et hav av skyskrapere (blant annet en som tilhoerer Donald Trump) som stort sett staar tomme, og danner en skygge av en skyline etter at sola gaar ned. Jeg bodde paa et ganske crazy hostell, Luna´s Castle, med oppmot hundre beboere og mye party. Overhoerte ved frokostbordet ei sveitsisk jente som snakket om seilbaattur til Colombia, og jeg ble kjent med henne og Mike, kapteinen av en seilbaat som to dager etter skulle seile fra nord i Panama, langs kysten over grensa til Colombia. Heldig som jeg var hadde de plass til meg, og jeg endte opp med aa betale under halv pris fra de fleste seilbaatene til Colombia, i det som skulle bli et aatte dager langt eventyr langs kysten, gjennom San Blas-oeyene.

Utsikt fra rommet mitt i Luna´s Castle

Det var en tjueaatte fot lang seilbaat og vi var seks stykker: tre sveitsere, meg, Daniel fra Slovakia og kaptein Mike. Vi ble godt kjent med hverandre paa den aatte dager lange turen, og det kunne ikke vaert en bedre opplevelse. Naar man gaar paa en seilbaat uten mye sjoeerfaring, er det vanskelig aa vite hvordan man reagerer paa aa vaere ute i boelgene. Det resulterte den foerste seiledagen med tre ganske skjelvende, sjoesyke sveitsere, og en spyende, sjoesyk nordmann. Med piller og soving klarte vi oss likevel fint gjennom neste seiledag, og satte anker ved ei oey hvor det bodde en utrolig menneskelignende ape som gikk paa to bein. Den den tredje dagen var vi ikke lenger landkrabber, men kapteinen og slovaken lanserte likevel leende begrepet "seiling" som aa gaa under dekk for aa sove seg gjennom seileetappene, noe de to sveitsiske guttene gjorde i stor stil.

 Kabinen i Bechard II, med en "seilende" sveitser

The Cappy and the Slovac

Naar man sitter paa ei hvit sandstrand paa ei uokkupert karibisk palmeoey og stirrer utover Atlanterhavet, etter aa ha snorklet i korallrev med krystallklart vann og et yrende fiske- og koralliv, innser man at livet til tider kan vaere herlig. Vi tok oss god tid nedover kysten, og satte anker paa nye oeyer langs veien, snorklet mye og saa mye forskjellig under vann, blant annet en stingray (rokke) og en sovende hai. Seilende langs kysten fikk vi flere ganger besoek av delfiner som svoemte og hoppet med baaten, men de ble fort kjedet av det treige tempoet, seks knop er ikke mye for en delfin. Vi moette ogsaa mange av det lokale kuna-folket, som er bosatt langs Panamas oestlige karibiske kyst, og besoekte en av deres stoerste landsbyer, med kanskje tusen innbyggere. Paa slutten av seilbaatturen kom vi til Sapzurro, en liten grenselandsby i Colombia, hvor jeg og hun sveitsiske jenta skilte lag med de andre og dro videre inn i landet for aa komme til Cartagena. Etter aa ha vandret i en times tid rundt i nattelivet i byen med all vaar bagasje, sammen med en peruvianer, noen argentinere og meksikanere for aa finne et billig sted aa sove, var jeg endelig tilbake i sivilisasjonen, med traadloes internett, dusj, kald oel og fast-food. Colombia, et land jeg lenge har sett fram til aa oppleve, strekker seg naa ut foran meg. Et mystisk land, med sine mange reisemaal og byer, sin turbulente historie og sitt "hvite gull", sin varierte natur og salsakultur.

San Blas, vurderer yrke som reisebrosjyrefotograf

 Seilbaat med badende gutter

Brente soeppelet vaart paa ei lita oey, 

that´s how the locals roll 

Reisegutt klar for snorkeltur

Un país de sol, para los ricos como yo

Paa en provisorisk internettkafe sitter jeg naa i Livingston, Guatemala, siste stopp foer vi krysser grensa til Honduras. Den hoeyre armen min svir av solbrenthet etter aa ha vaert litt overmodig i sola i loepet av baatturen til Livingston, og temperaturen er hoey. Jeg og Ove kom hit i dag, etter aa ha sovet ei natt i Rio Dulce, paa et lite hotell fullt av eldre tyskere, midt inn i jungelen noen hundre meter inn ei elv med baat. Hotellet var eid av sveitsere, og det virket som om det var et samlingssted for folk som ville prate tysk. Jeg og Ove fant oss likevel noen aa prate engelsk med, i tillegg til aa bli bekjent med hotellets maskott, en liten honningbjoern. Paa baatturen til Livingston hadde jeg haapet aa se noen sjoekyr, som innsjoen og elva vi kom fra er kjent for aa ha mange av, men fikk hoere at de var vanskelige aa se med mindre man dro tidlig om morgenen, vel, vel, jeg overlever. Til Livingston kom vi i dag med eneste forhaandskunnskaper om plassen at her lever mange etterkommere fra Afrika, som ble sendt til Amerika som slaver, og overlevende emigrerte fra Honduras nordover og slo seg ned blant annet her og i store deler av kysten i Belize. De kalles Garifuna, og prater i tillegg til spansk et eget spraak, som er en blanding av mange spraak, blant annet fransk og noen karibiske spraak. Da vi var ute og spaserte i hovedgata, ble vi moett av Polo, en gammel, svart mann som vi kom i prat med da han stirret paa t-skjorta mi med bilde av Jimi Hendrix. Det viste seg at han, med hjelp av en norsk antropologiprofessor som hadde kommet til Livingston paa nittitallet, hadde startet et senter for mat- og skolehjelp til Garifuna-barn i Livingston. Han insisterte paa aa vise oss ''the real Livingston'', og tok oss med paa en gratis guida tur gjennom de fattige, svarte nabolagene og sammenlignet systemet i Livingston med Apartheid i Soer-Afrika, da det var vanskelig for svarte aa faa jobbe, og dermed gaa paa skole, som koster penger. Vi fikk et litt annet synspunkt paa landsbyen etter denne gaaturen, da vi nok en gang hadde sett hvor glemt de fattige i Guatemala er, baade av myndighetene og av omverdenen, og hvor lett det som turist er aa glemme all elendigheten naar man bare spaserer i hovedgatene der man foeler seg trygg.

 Polo

En av ungene som fikk hjelp av Polo og hans senter

Men tilbake til de lykkelige tider som rik turist, som jeg har hatt mange av de siste ukene. Det er naa omtrent to uker siden vi dro fra San Pedro, til Xela, Guatemalas nest stoerste by (fortsatt mindre enn Trondheim), der vi var noen dager og levde bra med besoek av venner fra San Pedro, live-musikk paa diverse utesteder, salsa-dansing og tur til varme kilder oppi fjellene. Det sistnevnte var en rar kombinasjon av steikende sol og rykende varmt vann, altsaa ganske hett baade under og over vann. Der spiste vi ogsaa noen hamburgere som var i overkant roede i farge, men som kelneren sa ''es normal'', mens han trakk paa skuldrene, og vi spiste videre mens vi snakket om parasitter og diverse. Magen protesterte i hvert fall ikke i etterkant. Fra Xela dro vi videre med buss via hovedstaden og nordover, der vi besoekte Semuc Champey, et paradis paa jord, som jeg hadde hoert veldig mye bra om paa forhaand og som faktisk levde opp til forventningene. Bestaaende av krystallklart elvevann som renner sakte over en slags trapp av kalkstein, var det helt fabelaktig aa sole seg, svoemme, dykke og stupe, i tillegg til at det ikke var saa mange folk der, pga. at det befinner seg ganske langt inn i jungelen.

Ove med vaare San Pedro-venner i Xela

 Mann og vulkan paa vei fra varme kilder i pickup

 Semuc Champey sett fra utsiktspunkt

Videre dro vi nordover til Flores, en del av en stoerre by som befant seg paa ei lita oey ute i en innsjoe. Hovedgrunnen til at folk drar dit, er stort sett for at det er utganspunkt for mange utflukter til forskjellige Maya-ruiner, foerst og fremst Tikal, der jeg og Ove dro midt paa natta for aa se soloppgangen over regnskogen og ruinene. Det var dyrt aa komme inn i parken, som er naturlig siden det er Guatemalas turistattraksjon nummer en, og jeg spurte en lokal fyr jeg moette fra Flores hvor han trodde pengene gikk, og han sa at myndighetene i nyere tid hadde privatisert nasjonalparken, og han simulerte penger ned i lomma med hendene sine. Vi snakket ogsaa litt om Hugo Chavez' doed, som hendte dagen foer, men som jeg ikke hadde merket saa mye av i media i Guatemala, men saa har jeg ogsaa intrykk av at Chavez-boelgen er ganske langt unna aa komme til Guatemala i skrivende stund. Soloppgangen i Tikal var fin, men jeg maa si at jeg ikke var like frelst som saa mange jeg hadde hoert snakke om det paa forhaand, da sola ser ganske lik ut her i Guatemala som i Norge. Det var likevel kult aa se apekatter og diverse tropiske fugler, i tillegg til ruinene, og jeg klatret litt over halvveis opp den stoerste av de, selv om det sto ''klatring forbudt'', foer jeg fikk hoydeskrekk og dro ned igjen. Tikal bestaar av over tre tusen ruiner, hvorav mange ennaa ikke er utgravd, og flere steder kunne vi se store hauger med traer og vegetasjon, der det under skjuler seg store pyramider, men som ikke er gravd ut pga. pengemangel. Ja, ja, jeg syntes de var mange nok, og foelte meg egentlig litt glad over ikke aa vaere arkeolog, da det ser ut som veldig mye arbeid aa grave ut det store bygningene.

 Erlend klatrer Tikal. Enten saa er Ove en forferdelig fotograf, 

eller saa er det lyset som er vanskelig

Vi ser naa framover til rolige dager i Livingston, og tenker oss i morgen til Playa Blanca, som blir min foerste av mange visitter til en karibisk strand, dit vi drar med baat i morgen. I kveld blir det felles middag paa hostellet, der vi allerede har moett mange kule folk, og senere live Garifuna-musikk, som det sikkert er mye av siden det er loerdag kveld. Jeg runder av med noen bilder av min reisekompis, og sier som gode, gamle Arnold ville gjort og sier Hasta la Vista, baby.

 Ove nyter glade solskinnsdager blant Maya-ruinene i Tikal

Ove nyter glade solskinnsdager med kokosnoett

og elvecruise paa Rio Dulce

Volcanes, trønders y fiestas

Naa sitter vi to glade troendere paa internettkafe i San Pedro. Ove kom hit i gaar, fra Quito, Ecuador, og jeg dro over innsjoen for aa oenske han velkommen i Pana. Vi tilbrakte store deler av kvelden i San Pedros beste mohitobar, der vi ble kjent med noen tungt tatoverte tjueaaringer fra hovedstaden som ga oss nummer vi kunne ringe hvis vi skulle dit. Mike, deleier av baren og eier av tre hunder som spaserte rundt barkrakkene, serverte oss mohitos med selvplukket mynte i tillegg til "mystery shots" som fulgte med hver mohito. Senere paa kvelden fikk vi hoere at det var mulig aa se flammer fra den ene av vulkanene rundt innsjoen, den stoerste og eneste aktive, og vi loep sammen med noen amerikanere for aa se etter flammene, men uten hell. Vi gikk noenlunde tidlig til sengs (festene her starter noksaa tidlig paa kvelden), siden Ove kun hadde sovet en liten time forrige natt. 

Ove spiller paa gitaren min paa hostellrommet,

damn, he's rockin'

Dagen foer Ove kom til Guatemala, var jeg med en gruppe fra skolen aa gaa til toppen av volcan San Pedro, en noksaa lang tur. Fikk oppleve litt mer skog enn tidligere, da vi i forrige ekskursjon ikke gikk gjennom like frodig terreng. Guiden Manuel framfoerte en selvkomponert rap paa spansk for meg etter at vi hadde snakket sammen om musikk og jeg proevde aa huske teksten paa en Klovner i Kamp-laat jeg trodde jeg husket bedre enn jeg gjorde, men til stor glede for Manuel da jeg rappa det jeg huska. Utsikten var noksaa lik som paa den forrige ekskursjonen, men litt fra en annen vinkel. Hoeydepunktet var aa faa servert ananas og vannmelon av Will, en medisinstudent fra New Orleans, da vi hadde gaatt tre timer, uten frokost. Will var ogsaa med da vi forrige uke var en gjeng som gikk langs bilveien gjennom to landsbyer langs innsjoen for aa komme til den tredje, San Marcos, som visst nok er himmel paa jord for de som lever for yoga, meditasjon, sjamaner, ut-av-kroppen-opplevelser, veggismat og alt annet New Age. Med hoeyere priser enn i San Pedro, og mange luksusvillaer ved vannkanten i naerheten, fikk jeg ogsaa inntrykk av at dette var et sted man kan betale litt ekstra for en virkelig laidback ferie. Jeg har en mistanke om at jeg ville blitt litt lei av aa hoere konstant prat om alt oekologisk og bruk av ordet "kjemikalier" som et bannord, skulle jeg blitt der, og foretrekker derfor en god kombinasjon av laidback og party, slik det er her i San Pedro. 

 Vi setter "leir" paa 3020m

Utsikt fra toppen, ned til Santiago og bort til den 

stoerste og aktive vulkanen lengst til hoeyre

Paa fredag sa jeg hadet til min maestra Ligia ved skolen, noe trist, men ogsaa godt aa kunne ta det mer med ro naa, etter aa ha jobbet ganske hardt i tre uker. Kjoepte meg ei barnebok paa spansk, og ser fram til aa praktisere de kommende maanedene, selv om det naa ogsaa blir litt troendersk. Ove er heldigvis interessert i aa laere mer selv, og vi skal proeve aa snakke litt paa begge spraak. Vi sjekket inn paa et av de billigste hostellene her, der vi skal bo et par dager foer vi drar videre dit vi bestemmer oss for. Vi tok en gaatur til nabolandsbyen i dag, der jeg kjoepte meg tre baller jeg har lyst aa laere meg aa sjonglere med, og vi gikk innom noen lokale kunstgallerier og kom i snakk med malere der som viste oss rundt i galleriene sine. Naa kryper det mot kveld her i San Pedro, og det betyr at vi skal bevege oss oppover Gringo Lane, paa jakt etter noen kjente fjes, noe det for min del begynner aa bli ganske mange av, og gli inn i kvelden med noen Gallos og kanskje noen mohitos, hvem vet. 

Jeg og Ligia, merket ikke hvor lav hun var 

foer vi stilte oss opp sammen

Paa veien til San Marcos

Jesus es el señor de San Pedro

Naar det naa er akkurat ei uke siden sist, sitter jeg igjen paa samme internettkafe og skriver. Med mange timer spanskkurs paa ryggen, tror jeg spraaket mitt har kommet seg betydelig, men jeg har mye igjen aa laere, og det er derfor bra jeg skal ha to uker til. Livet paa spraakskole er bra. Jeg maa si at jeg nok er blant de mest serioese studentene her omkring, da livet i San Pedro revolverer rundt utelivet og festinga til turistene, og jeg bruker mesteparten av dagene mine paa aa studere og legge meg tidlig. Laerenen min heter Litia og snakker som morsmaal Tzutujil, ett av Guatemalas 24 mayaspraak, og spansk som andrespraak i tillegg til noe engelsk. Vi prater og hun laerer meg spansk 6 timer hver ukedag i disse tre ukene. Hun er streng, men vi har likevel en loes tone med mange bromas (vitser). De som er herfra i San Pedro er mayaer. Folk er generelt veldig fattige, men kvinnene gaar likevel i flotte, fargerike klaer til alle tider, som gjoer det litt komisk aa se paa de rike turistene som meg laffe rundt i utslitte klaer, i et forsoek paa aa fullstendig leve ut minimalismestilen, mens de lokale, med maanedsloenn paa rundt 500kr, smiler og rynker paa nesa.

Klasserommet mitt

Folket her er ogsaa veldig religioese. Det virker som de mayanske religionene er i ferd med aa doe ut, og rundt 70% av befolkninga her i San Pedro er katolikker, andre er evangelister, og det finnes til og med et joedisk trossamfunn her, derav en israelsk restaurant jeg ennaa ikke har proevd ut. Husene er fargerike og malt med alle slags skrifter og malerier, og budskap fra kristendommen. I familien jeg bor hos jobber faren, José, som laerer midt paa dagen, mens kona, Maria, lager frokost og lunsj til meg og de to andre som bor der, foer hun drar paa en lokal restaurant, der hun jobber 7 timer om kvelden, 6 dager i uka. Maria er utrolig hyggelig, og lager veldig god mat, noe forskjellig til hvert maaltid. I tillegg til familien, bor jeg ogsaa med Alicia og Mike, et ektepar i foertiaara fra Montana, USA. Saa ved maaltidene gaar praten baade paa spansk og engelsk, da Mike ikke snakker saa mye spansk ennaa. 

Her bor jeg!

Ei typisk gate i turistsentrum i San Pedro

Paa vei til skolen, med en av byens mange hunder

I helgene er det ikke undervisning, og i gaar var jeg derfor med paa en tur i regi av skolen, til La nariz de indio (indianerens nese, et navn som skyldes at fjellformasjonen ser ut som et ansikt i profil), en fjelltopp med fantastisk utsikt over lagoen. Derfra gikk vi ned paa baksiden av fjellet og havnet i Santa Clara, en liten landsby med kun lokale mayaer, og oss. Paa markedet her spiste jeg den beste ananasen jeg saa langt har spist i mitt liv, og jeg innser verdien av kortreist mat. Tilbake i San Pedro, etter aa ha blitt fraktet staaende i gruppe bak i en pickup langs veiene som slynger seg nedover fjellene (saa bratte asfalterte veier finnes ikke i Norge!), dro jeg paa kvelden ut paa Buddha Bar, der jeg snakket med guatemaltekere, europeere og amerikanere og spilte biljard. Midt i live-musikken i tolvtida kom politiet og stengte stedet, sannsynligvis fordi de var i daarlig humoer, og jeg spaserte hjem. 

Etter naa en rolig soendag med hjemmelekser og god mat, passer det bra aa fortsette med spanskundervisninga i morgen. Jeg sier som vi sier her, hasta luego!

La nariz de indeo

(landsbyen nest naermest er San Pedro, liggende inntil volcan de San Pedro)

 Jesus es el señor de San Pedro

Bienvenidos a Guatemala!

Etter de naa tre foerste doegnene av mi store reise, sitter jeg naa godt paa en komfortabel internettkafe i turistmagneten av en smaaby, San Pedro la Laguna, ved bredden av den vulkanske innsjoen Lago de Atitlan. Hos en liten lokal familie paa tre: Carlos, Martha og Felix (6 aar), skal jeg bo de kommende tre ukene mens jeg gaar paa spanskskole. Gatene her er levende og fargerike, okkupert av en blanding tuk-tuks (trehjulstaxier), lokale beboere og gringos, hvorav jeg faller under den siste kategorien. Foersteinntrykket av San Pedro er bra, og jeg er glad jeg har mye tid framover til aa bli kjent med stedet.

 Utsikten fra la Cooperativa (skolen) i San Pedro

Min foerste dag, etter 27 timer med fly og venting fra Frankfurt til Santo Domingo til Panama City til Guatemala City, ankom jeg Guatemala City, hvor jeg bodde foerste natta hos Carlos, en lokal maya og skulptoer, sammen med kona hans Rosa. Uten Carlos aa vise meg rundt i byen er det ikke sikkert jeg hadde tatt sjangsen paa aa vandre rundt i byen, men takket vaere han fikk jeg sett mye, bl.a. kongressen og palasset, i tillegg til aa bli introdusert for noen av Carlos' venner, over et par "Gallos", den vanligste pilsen i Guatemala. I tillegg tok Carlos meg til en musikkbutikk hvor jeg kjoepte meg en fin, blaa gitar, som jeg ennaa ikke har kommet paa noe navn til (bilde og navn foelger senere!). Hunden til Carlos og Rosa, Tofilito, likte meg ikke noe saerlig, men jeg tror de synes jeg var hyggelig.

 Brita og Joe hjelper meg aa huske det viktigste aa pakke 

dagen foer avreise

 Et lykkelig kjaerestepar paa flytoget (Ida ble igjen)

 Panama City - Guatemala City, hompete!

 En av de rikere delene av Guatemala City, sett fra minibussen

Etter en minibusstur neste dag, sammen med andre turister, stort sett eldre enn meg, ankom jeg Panajachel, en landsby paa motsatt side av Lago de Atitlan i forhold til San Pedro. Bussen ble noe forsinka pga. to norske jenter som oppdaga midtveis at de ikke var paa vei til flyplassen i Guatemala City, etter at jeg bestemte meg for aa si hallo etter aa ha sittet en time og latet som jeg ikke var norsk, kun for aa kunne betrakte i stillhet gjennom vinduet den kaotiske trafikken og den unorske naturen og bebyggelsen. I Pana bodde jeg en natt paa hotell. Holdte meg stort sett i den gata hvor hotellet mitt laa, en av hovedgatene i landsbyen. Etter aa ha proevd meg paa noen gaaturer og begynte aa bli lei av aa bli tilbudt ganja, weed osv., noe som det aa vaere en ensom, vandrende gutt tiltrekker seg, ga jeg meg hen til hotellrommet, hvor jeg sov en lang natt i haap om aa riste av meg jetlaggen, noe jeg klarte.

Mange oeyne fulgte meg der jeg spaserte ned til kaia av Pana neste morgen, med min 120-liters sekk dobbel saa stor som meg, i tillegg med gitaren stroppet fast bakpaa. Etter aa ha ventet en halvtimes tid i en liten baat ved kaia og blitt tilbudt ganja nok en gang av en soevnig gringo paa baaten, bar det i vei til San Pedro, hvor jeg naa befinner meg. Etter aa ha lagt fra meg litt av paranoiaen av aa komme til et land hvor folk er saa annerledes fra Norge, foeles naa livet bare herlig.

En gallo og meg ved Lago de Atitlan

Fortsettelse foelger (i tillegg til noen bilder fra mobilen jeg ikke fikk foert over til dette innlegget).